Reisebrevene  

Reiserute

Linker

Mannskap

 

Båt

 

Bilder

 

Gjestebok

 

Guestbook

 

 

 

 

 

 

 

    

     

+

    


 

 

 

 

Anne Grethe og Fred på langtur med Dream Catcher

Husk å skrive i gjesteboken

 Gjestebok

Reisebrev  Januar 2007

Etter å ha  tatt farvel med Tora og Michael 1. nyttårsdag traff  Svenni en kollega som hadde leid seilbåt og var på ferie i 2 uker. Han hadde seilt samme rute som vi  noen år før. Han  ga oss mange tips, men understreket at man måtte belage seg på mye vær (storm) på hjemturen. Det finnes alltid en liten slange i ethvert paradis. Hjemturen virket veldig fjern der vi sto i "sentrum" av Bequia, men den kommer, antagelig fortere enn vi aner. I den siste tiden har det vært mail og telefon kontakt mellom Bjørn og oss. Det er nå bekreftet at han blir med som mannskap fra Antigua til England. Det er vi glade for.

1. nyttårsdag er jo dagen for wienervalser og hopprenn. Det er lite av det i Bequia.  I stedet hadde vi  vært på 3 partyer og 1 avskjed med Michael og Tora innen klokka 1800, så vi var litt matte. Dagen begynte med at vi tok dingien over til Rønnaug og Nigel. Der var vi invitert på champagne klokka 1000 ( den samme champagnen som vi fikk av innehaveren av restauranten dagen før). Humøret var på topp i utgangspunktet, og det blir ikke dårligere av en slik start på året. Klokka 1300 var vi vi invitert til  Gill og Alan. Like trivelig der, og ny champagne.. Etter dette tok vi en liten tur inn til stranda hvor Ina feiret 9 årsdagen sin. Der fikk vi saft og kaker. Hektisk og trivelig. Etter avskjeden med Michael og Tora var det enighet om å ha en rolig og tidlig kveld. Hva annet passer da, enn pizza på Max?

Tirsdag morgen letter vi anker og sier farvel til Bequia. Været ( og vinden) var bra og vi sløret til Salt whistle bay. Bortsett fra en frekk firkantbåt (omdøpt Catamaran) som ikke respekterte vikeplikten  gikk det veldig fint å ankre opp i Salt whistle bay, Mayreau igjen. Det er vanskelig å beskrive hvor nydelig det er der. Noen få palmer, kritthvit sand, en halvmåneformet strand og Salt whistle Bay Club gjemt bak palmene. Det er nesten som man må klype seg i armen.. Solnedgangene blir ikke jeg  lei av  og når  kvelden er varm og luften tung. er det eventyrlig å sitte med en rompunsj med gode venner. Igjen er vi benket rundt steinbordet  med eget tak...

   

Salt Whistle Bay med utsikt over Tobago Cays   

Onsdag morgen begynner ved at det kommer en mann svømmende ut til oss. "Good morning" sa han på sitt erkeengelsk- "det skulle ikke være mulig å haike med dere nordover? Vi har dessverre ved den feil havnet her, og kommer ikke videre med postbåten og min kone skal nå et fly???" Vi må bare beklage og ser litt forundret etter han der han svømmer med hodet høyt over vannet  videre til neste bår. "Good morning" hører vi han begynner konversasjonen med en båt litt lenger borte. .. Lykke til, tenkte vi.. Alt kan skje når man er på tur.

Etter god frokost tok vi dingien i land. Ved dingi docken hang det en haug med klessnorer med t-skjorter til slags. Liv og meg er enige i å kjøpe noen, men vil bare vente til senere.. Det er alltid litt strevsomt å kjøpe t-skjorter når 10 selgere ser forventningsfullt på deg.. Jeg har nå lært at dersom jeg ønsker å kjøpe noe må jeg bare slå til der og da.   Ellers kommer man kanskje ikke der igjen. Eller glemmer det.. Kortidsminne når man er på seiltur er utrolig kort.

Dagen er ny, når vi begynner den varme turen opp til toppen av Mayreau.. På toppen blir vi belønnet med denne utsikten...

 

 Tobago Cays

Landsbyen er utrolig fasinerende. Vi er innom en liten frisør, kjøper vann i en butikk og begynner turen ned mot Saline bay. På veien ned (veldig bratt)  passerer det en småspringende mann med en trillebår. Fottøyet vekker litt oppmerksomhet. Han er nemlig utstyrt med fjell sko. Saline bay har også en flott lang strand. her ligger det noen seilbåter . Reggae musikken drønner og rytmene er utrolig flotte. Bob Marley er udødelig, men det passer ekstra godt

St. Lucia  midt på natta, 13 desember kl  0100. Det er som om alle himmelens sluser er åpnet. Regnet plasker ned og sikten er dårlig. Utfor Hardy beach, før vi runder neset må vi redusere seilføringen. Tiden er inne til å ta ned butterfly seilføringen og få opp vår minste genoa. Det viste seg å bli en umulig jobb. Seilet kilte seg, og sto nesten fast. Hans halte og dro, prøvde å få seilet inn i sporet og  å holde det der, mens Kjetil vinsjet. Jeg sprang litt til og fra, og stemningen var en smule opphisset. Det hele endte med at vi rundet Pigeon Island med kun storseil. Det blir det ikke mye fart av.

Mottaks båten klar og vi ga beskjed når vi hadde 5 nm igjen. Dream Catcher ble deretter geleidet inn i Rodney bay via VHF og kraftig lys som viste vei til "finish line". Etter å ha passert mottaksbåten tok ARC berthing over  og viste oss plass i den trange marinaen. På det tidspunkt vart vi alle gjennomvåte. Tove hadde stått opp for første gang på 2 uker  og stemningen var spent.. Endelig klappet vi til brygga. 16 døgn over Atlanteren er tilbakelagt, vi er mange erfaringer rikere, de fleste noen kilo lettere.

Etter noen minutter sto mottakskomiteen klar og vi fikk som seg hør og bør en kjempefruktkurv og en stor (og sterk) rompunsj. Jeg hadde sørget for en noe mer sofistikert drink, og lagt rosa Moet champagne i kjøleskapet. Den samme champagnen vi fikk av Tove og Hans før vi krysset Biscaya. Der og da virket det veldig lenge siden. Det ble ikke et langvarig party. Vi sloknet relativt fort, og det var en helt spesiell følelse å legge seg i en seng som ikke rullet.

Dagen etter  våknet jeg tidlig til romstering på dekk. Lydene kom fra Hans som ønsket å pakke seil, vaske ut og sjekke inn på hotell på formiddagen. De følte begge trang til å hente seg inn og slappe litt av før hjemturen til Stavanger. Kjetil ville bo noen dager i Dream Catcher og deretter sjekke inn på samme hotell. Tove og meg hadde fantasert mye under overfarten om den deilige SPA dagen vi skulle ha når vi kom til land, så vi visste at det ikke var siste gang vi så dem før de dro. Litt vemodig var det allikevel , så mange døgn i tykt og tynt. ..

I 1100 tiden var Fred og meg på marina kontoret for å sjekke oss inn. Plutselig prikket Fred meg i skulderen og pekte. Foran oss gikk et ungt par med sekk og kuffert. Det var en deilig følelse og klemme Michael og Tora. Endelig ..fast grunn, sol og varme, nye opplevelser og sønn og sønnens kjæreste på plass i Dream Catcher. For ikke å snakke om min egen kjæreste.. Hele 3 uker før de skulle forlate oss igjen. Det føltes som en liten evighet.

 

Vi var over en uke i Rodney Bay. På den uka ble det mye fiksing av små og store ting på båten. Vi hadde to seil som måtte repareres, nytt spinnakerfall og ny innfesting av fallet i mastetoppen og noen nye deler til Furlexen.. I tillegg fikk vi vasket alt skittentøy. Kjetil og meg tok en dag taxi til Castries for å handle julegaver. Byen hadde et kjøpesenter ved cruisebåt kaien og det var der vi havnet. Det var diamanter, diamanter og noen turist skjørt. Men for Kjetil passet dette godt. Han skulle kjøpe julepresang til Solveig.

En dag var vi på Canopying ekspedisjon i regnskogen.Vi reiset sammen med Capella på en booket tur gjennom ARC og etter en lang busstur spaserte vi i 5 minutt og så et fossefall. Det er ikke noe å imponere turister fra Vestlandet med. Michael var sporty og tok av seg klærne og stilte seg under fossen og tok seg et ferskvannsdusj. Men ingen Fantomet dukket opp...Deretter ble vi kjørt til utgangspunktet for  turen. V ble alle iført hjelm, hansker, klatreutstyr. Det var ikke fritt for at jeg var ganske nervøs. En etter en ble vi instruert i hvordan vi skulle skulle styre og henge i kabelen som var strukket i tretopp høyde og rutsje til neste plattform. Det ga et adrenalin kick og var kjempespennnende. Etter denne styrkeprøven havnet vi alle på Pizza restaurant. Martin på 16 år fra Capella ville gjerne bevise at han kunne spise den største pizzaen. Men vi måtte alle trekke på smilebåndet når den kom. Den var enorm. Med et mildt press og en liten økonomisk belønning fra far (Johnny) gled den ned. Som avslutning på en stor spiseprestasjon tok Martin noen doble saltoer på trampoline.

.

 

  

  

 

Kjetil sjekket ut av Dream Catcher lørdag 17 desember og så var vi 4 igjen i båten. Michael var cockpit ansvarlig og Tora lagte havregrøt og vasket opp. Jeg puslet også med mitt. Det var et utrolig sosialt liv. Båter kom inn hele tiden og alle skulle klappes og tutes inn. Fred styrte fortsatt med ting som måtte ordnes. Om kveldene var det parties, alt fra velkomst party til tapas party osv. Felles for dem alle var at de var svært uformelle. Michael og Tora deltok på alle, og det var ingen som spurte om legitimasjon. En ettermiddag ble det dratt i gang et norsk initiativ og vi tok alle vanntaxi til den lille stranda  i lagunen (Gros islet) Alle badet og koste seg, første gang for de fleste at vi hadde virkelig fått kjenne på det deilige vannet i Karibia. Om kvelden ble det grilling og mingling. Michael og meg har et veldig godt blod og vi kunne skilte meg veldig mange strandloppebitt dagen etter.

 

Mandag hadde Tove og jeg satt av til den store SPA dagen. Jeg tok drosje til Jalousie Plantation tidlig om morgenen. Michael og Tora hadde kjørt drosje med en kvinnelig taxisjåfør og jeg hadde bestilt henne klokka 0800. For å komme til resorten kjørte vi blant annet gjennom Soufriere by. Det var en helt spesiell by, kjent for sine kreolske hus med balkonger. Folk lever for det meste ute, og jeg så mange mennesker på drosjeturen min. 

Drosjesjåføren fortalte meg om livet sitt på veien. Det lignet ikke mye på mitt, la det være sagt. Hun var egentlig utdannet politibetjent, men sluttet fordi hun ble ikke forfremmet hvis hun ikke lå med sjefen. Jeg kikket litt  ekstra på den runde, trinne skikkelsen  i førersetet. Hun fortalte at hun hadde 2 jenter, den minste på 12 år, hun  fikk ikke gå ut dersom hun ikke var hjemme. Dopselgerne var overalt, og politikerne hadde ikke satt kriminalitet, voldtekt og dop på dagsorden. Jeg følte meg veldig takknemlig over livet mitt når jeg kom fram. Den siste kraftsalven handlet om julen. Hun hadde ikke fri i jula og hadde ikke råd til å kjøpe julepresang til jentene sine. Sånne historier blir det tips av.!

 

 

Tove sto og tok imot meg på resorten. Vi hadde en vidunderlig dag. Det begynte med massasje, deretter lunsj og champagne og alt med en vanvittig flott utsikt til Pitons. Deretter fikk vi ansiktsbehandling og pedikyr. Trenger jeg si mer? Det var nesten så alle strabaser over Atlanteren var glemt. Fred, Michael og Tora  tok drosje og møtte oss ved solnedgang  på Dasheene restaurant. Dette var gourmet mat, og vi satt alle med en andektig følelse når vi så sola gå ned i havet og de 2 Piton fjellene lå som to sukkertopper i havet. Så var det avskjed med Kjetil, Tove og Hans. Gode klemmer og vissheten om at vi hadde delt noen opplevelser sammen som er helt unike preget avskjeden. Takk skal dere ha alle 3. God tur hjem til Norge og en riktig god jul.

 

De siste dagene i Rodney Bay gikk fort. Vi traff de sist ankomne av Atlanterhavskryssene. Vi hadde besøk av Gill og Alan, Eli og Jørn, Rønnaug og Nigel, Andrew og Pippa og sikkert mange flere. Vi tok endelig farvel med Rodney Bay (ikke så veldig vemodig - mye støy - vi lengtet etter å ligge på svai) og satte kursen til Marigot Bay. Julen hadde vi planlagt å feire på Bequia og da er Marigot bay et fint stopp. Endelig bading  og soling. Marigot Bay er av Karibias spektakulære ankringsplasser. Helt beskyttet og  nydelig. På dagen koste vi oss på hvert vårt vis. Michael og Toran tok dingyen og reiste til en øde strand. Fred og meg solte oss, og Fred leste ut Clice Custler boka.-" Dødsbølgen" . Hovedpersonen Dirk Pitt har blitt en helt på Dream Catcher-og alle på atlanterhavskrysningen leste om Dirk Pitts eventyr i boka "Dødsbølgen". (minus Tove) For de uinnvidde kan jeg fortelle at Dirk er en krysning  av James Bond og Mc Iver. Med andre ord, en skikkelig stilig helt og  god lektyre på et varmt soldekk. Om kvelden 22 desember gikk vi ut å spiste med Sailabout. Det var ikke mye som minte om julestemning innerst i bukta på Marigot Bay. Vi hadde en liten sundowner og jeg tenkte på søsteren og broren min som begge feiret fødselsdag rett før jul. Jeg sendte varme tanker til de og så for meg julefeiring hjemme.

 

Vi skulle feire julen på en helt annen måte. Noen forsøker å kopiere jula hjemme med å ta med seg pinnekjøtt og andre godsaker, men  vi hadde bestemt oss for å ta det som det kom. Vi ankret opp i Admirality Bay på Bequia 23 desember - etter en nattseilas fra Marigot Bay. Noen norske båter hadde allerede kommet og vi la oss ved siden av dem rett utfor princess Margaret Bay. Igjen var det deilig med en svømmetur. Tora og meg svømte bort til "Hvorfor ikke" og drakk morgenkaffen der.

 

Julaften opprant med det sedvanlige skiftende været som vi nå er blitt vant med. Litt regn (squalls) sol og skyet. Mariann, som kanskje noen har hørt om, hadde også i år invitert alle langturseilere fra Skandinavia på gløgg og pepperkaker julaften kl 1300. I 1983 ferdigstilte Mariann og Peter en 49 fots Colin Archer og legger kursen til Karibia. I 1985 forliser FREDAG utenfor Union Island. Mariann og Peter slo seg ned på Bequia og i de siste 15 årene har mange skandinaviske langturseilere valgt å legge kursen innom Bequia- for å tilbringe julaften arrangert av Mariann. Så også vi. Det kryr av folk i det lille huset. Taxi fra landsbyen går i skyttel. Taxien er ganske annerledes enn taxier i Stavanger. Det er overbygde kassavogner, og plass til 8 stk bak. 5 easy dollar pr pers. Take it or leave it. De fleste tar i mot tilbudet for det er ganske langt og veldig varmt opp til Mariann. Michael får høre en artig historie av en amerikaner som  hadde forvillet seg inn i mengden hvor han og Tora minglet. Han fortalte at han var i ferd med å praie en drosje, og drosjesjåføren fortalte at han visste om et godt party for skandinavere. Men, sa amerikaneren, jeg er jo ikke skandinav!! Nei, men du er jo hvit, sa drosjesjåføren. Vel inne i Marianns lille hus hvor utlodningen til inntekt for skolen i Bequia hadde begynt, (veldig likt BINGO) sier han til Michael; "So this is what you do on christmas eve, drinking hot red wine and gamble"..

.

Etter partyet tok vi dingyen tilbake til Dream Catcher og pakket opp presangene. Det var veldig kjekt med masse gaver, fint papir, bøker og god stemning.. Tora hadde gitt Michael LOST 2, og vi raskt enige om å overta den, så kunne de kjøpe ny når de kom hjem til Norge. Litt champagne og kaker ble det vel også.. Dagen før hadde vi hatt risengrøt, så noen tradisjoner hadde vi jo ivaretatt. Om kvelden grillet vi  på stranda. Noen lokale hadde tatt på seg og lage mat, og Xanadu hadde tatt bryet med å telle sammen alle hoder som kom. Valget sto mellom kylling og svin ti julemiddag. Rundt 2400 var vi hjemme i Dream Catcher- og da hadde de i Norge sovet i 5 timer i sine senger.

 

                                                     

 

På dagen 1 juledag spiser vi lunch i Friendship Bay. Noen svenske investorer har laget et resort der, og lunsjen ble det opplyst, var svensk. Jeg har aldri feiret jul i Sverige, men jeg tviler på at det ligner på det vi hadde. Men godt var det. Å sitte å spise slik, 1. juledag, mens bølgene slår langs stranda 5 meter fra, er en fantastisk opplevelse. Om kvelden 1.  juledag hadde vi bestilt bord på Gingerbread, en utrolig koselig restaurant langs stranda. (Princess Margaret Beach) De som deltok var oss, Micahel, Tora, Rønnaug Nigel, Nina, Hans Fredrik, Madeine, Thomas og Fredrik. Veldig koselig. Vi bestemmer oss for å gjøre noe lignende å på nyttårsaften I mellomtiden skal vi seile ned mot Granada for å hente Liv og Svenni som skal feire nyttår sammen med oss.

Fredag 29 desember forlater vi Bequia for en liten stund. Det båser godt og etter 4-5 timer ankrer vi opp i Salt Whistle Bay på Mayreau. Mayreau er en del av Grenadinene og vi trenger derfor ikke sjekke ut av Bequia.  Salt Whistle  Bay er en opplevelse. Noen få enslige palmer, revet (Tobago Cays) rett utfor og kritthvit strand. Restauranten som ligger ved stranda med sine Fred Flintstone bord og stoler var også et syn. Vi spanderer på oss en ny kveld i palmesus og dus

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Liv og Svenni kom til Grenada fredag 29 desember og sjekket inn på hotell. Lørdag morgen kl. 0900 tok de hurtigbåt (the Osprey line) fra Grenada til Carriacou, Hillsborough. De tok vanntaxi ut til oss der vi lå og ventet med Drømmefangeren vår. Ingen tid å miste, vi heiste seil og satte kursen mot Mustique. Var Mick Jagger og Bryan Adams der? Tja, akkurat den kvelden var de nok ikke ute. Vi speidet forgjeves etter dem der vi satt på Basils bar og spiste hummer. Men vi led ikke veldig...

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

.

Tilbake til Bequia fikk vi nesten samme plass som sist. Rett bak NANO og ikke langt fra "Hvorfor ikke", det føltes nesten som å komme hjem. Nyttårsaften ble veldig hyggelig. 5 retter, igjen restaurant langs sjøkanten. Vi er heldige som får gå inn i det nye året på denne måten. Vi har mye å være takknemlige for. Helse, opplevelser og gode relasjoner. Den gode klumpen i halsen meldte seg litt før 2400. Godt nyttår alle der hjemme også. Vi har det fint her i Karibia, selv om vi savner dere alle. 

æ

Etter 3 uker med døgn kontakt med Michael og Tora var det veldig vemodig å si farvel til dem. De er herlige å ha rundt seg. Vi fant en fin reiserute til dem, slik at det ble minimalt med stress for dem å rekke flyet fra St. Vincent til St. Lucia kl 0750 2 januar. Alle ting har en begynnelse og en ende. Vi vinker farvel der de går på ferja til St Vincent ( som forresten heter Rennesøy)  mandag 1 januar med mange formaninger. St Vincent er ikke for pyser..-

-

S/Y Dream Catcher

 

Anne Grethe Næss

Fred Skaarland

 

VHF,  MF/HF, Satellite

Call sign:     LK 8946        

MMSI :       257 660 980  

Iridium:       00 8816 31563730 (when at sea)

  

Mob Anne Grethe:  +47 415 68 140   (at port)

Mob Fred:                +47 913 12 859   (at port)     

 

e-mail:         fred.skaarland@chello.no (at port)

e-mail:         LK8946@sailmail.com (when at sea)

www :          www.dcatcher.net

                                      Sail no.:      NOR-11198

 

Mail:

   Fred.skaarland@chello.no

   anne.grethe.naess@chello.no

   dreamcatcher@mailasail.com

 

 

Når vi er lenge til havs brukes disse mailadressene

LK8946@sailmail.com

NB Det er ikke mulig å sende bilder  eller vedlegg med denne mailen