Reiserute

     Reisebrevene

    

     Linker

     Mannskap

     Båt

     Bilder

       Gjestebok

      Guestbook

 

 

 

 

 

 

 

    

     

+

    


 

 

 

 

Anne Grethe og Fred på langtur med Dream Catcher

 

 

Husk å skrive i gjesteboken

 Gjestebok

 

Madeira og Graciosa, besøk av Karin og Sigurd

 

  

Ja, nå har Karin mønstret av. Sigurd mønstret av på lørdag, og vi er alene her i Dream Catcher. Skjønt, alene er vel kanskje å overdrive. Nå samles langturseilere, de fleste for a dra over Atlanteren, og bare her på Lanzarote, Rubicon er det 7 norske båter. Kjempekoselig. I går var vi på grillfest i marinaen og vi talte sikkert 40 stk. Mange fra Norge, mange fra Australia og New Zealand. Vi traff igjen Nancy og Ted fra La Graciosa. Mens grillfesten foregikk seilte Silene forbi. med kurs for Grand Kanari. Snakket forresten med Elisabeth fra Dumle her om dagen, de er også på vei til Gran Kanari.

Men for å spole litt tilbake. Mandag 16 oktober ventet vi på Karin og Sigurd på Quintas de Lordes, Madeira.. Det varte og rakk, og det viste seg at det hadde blitt tull med bagasjen, og de var derfor forsinket. Klokka var nesten 0100 når de dukket opp i taxi.. Det var trivelig å se dem. De hadde med masse godsaker, som  melkesjokolade, firkløver, kaviar, brunost, Ryvita og en haug med aviser. Sigurd hadde laget 4 sorter syltetøy som nå er gjenstand for en streng rasjonering. I tillegg hadde de mye nytt fra ”gamlelandet ”.:) Karin hadde med spennende pocketbøker, det får vi aldri nok av . Langturseilere bytter med hverandre, så slike bøker blir flittig lest (brukt).

På tirsdag morgen prøvde Karin og jeg å bade rett ved marinaen, men svell og bølger gjorde det en smule utrygt. Det hjalp heller ikke at  sjøbunnen der var full av store steiner. Badingen måtte derfor  foregå andre steder. Karin nølte ikke og hoppet i sjøen fra båten. Quinta de Lordes ligger langt fra Funchal, og fra det meste, så (og) dersom man skal se litt av vakre Madeira lønner det seg å leie en bil. Dette hjalp marinaen oss med, og etter en lang diskusjon der Sigurd trakk det korteste strået (han ble enstemmig klappet inn som sjåfør) gikk mennene avgårde for å leie bil. Snart hadde vi en liten sort Clio på plass.

Under  frokosten, som besto av havregrøt som vanlig, hadde vi en liten havregrøt. diskusjon. For Fred og meg er det nå helt innlysende at havregrøt er den foretrukne frokosten, og vi hadde nesten glemt ut at noen liker brød.  Men Sigurd husket med glede tilbake til en seiltur i vår hvor jeg var ivrig opptatt av å eksperimentere med brødbake maskinen. Han hadde sett for seg varmt og velsmakende brød i alle varianter, og ble ikke like begeistret for den varme duftende havregrøten. Men vi var enige i at cowboyfrokost innimellom kunne gå an.

Etter denne avklarende runden på smak og behag ble vi turister  på de svingete veiene på Madeira. Som passasjer i en liten bil følte jeg at det innimellom lønte seg å se rett fram der vi i relativt stor fart rundet svinger med en svimlende utsikt til havet langt nede. Sigurd stakkar, hadde ikke det valget. Vi var på vei til Porto Moriz som ligger på nordkysten av øya. Der har de et stort utendørsbasseng.. Men det viste seg at det var mye hyggeligere å kjøre de gamle veiene og slippe motorveiene. Madeira har bygget et godt vei nett , men særlig sjarmerende er det ikke å peise på i 100 km i timen gjennom endeløse tunneller. For oss som nå er vant til seilbåt er det et veldig antiklimaks. Vi stoppet på en restaurant langt oppe i ei fjellside og hadde en koselig lunsj. Ellers var vi innom en liten landsby; Jardinm do Mar, som Karin hadde bodd i sist hun var på Madeira. Om kvelden tilbake i Dreamc Catcher  lagte Fred en velsmakende fiskerett og vi hygget oss med portugisisk vinho verde.

Dagen etter var dedikert til Levada tur. Vi hadde valgt en rød rute som gikk fra  Ribeiro Frio til Portela. Vi vandret langs levadaer og turen var sval og behagelig, beskyttet som vi var av store trær det meste av tiden. Etter ca 3 timer kom vi fram til Portela. Det  var ikke opplagt at vi der skulle bli møtt av Panfløyte musikk før vi kom ut av stien. Men handel foregår overalt hvor det er turisme og langs veien sto det indianere fra sør Amerika  og spilte Abba på panfløyter. Det er kanskje unødvendig å si at vi ikke kjøpte cd’\en de ville selge. Derimot var vi svært interessert i lunsj og noe kaldt å drikke. 

Om kvelden la vi slagplan for sjarmøretappen til Kanariøyene. Vi hadde invitert Rønnaug og Nigel fra Nano over, og vi ble enige om å satse på å seile til La Graciosa fredag. Fred hadde litt å ordne i båten og torsdag brukte Karin, Sigurd og jeg til sightseeing i Funchal. Vi jenter var Sigurds personlige shoppingassistenter og han endte opp med shorts, sandaler og t-trøye. Fin i tøyet, om jeg må få si det selv.

Fredag  morgen fylte vi diesel og sjekket ut av marinaen. halv elleve. Når vi kom utpå ble vi litt forvirret, lite vind og fra sørøst. Vi kallet opp Nano som hadde gått ut en time før oss på VHF og ba om værstatus. Liten kuling fra nordvest, så her gjaldt det å reve i tide. Vi hadde sterk vind i noen timer, med tilhørende kjappe bølger. Fin start for det nye mannskapet. de tok det bra, og ut mot kveldingen løyet vinden. Dagen gikk fort og på ettermiddagen spiste vi gulasj a la Sigurd.

Karin og meg gikk på nattevakt klokka 2300 og vi hadde oppe storseil og genoa. Klokka 0200 ble vi avløst av Sigurd og Fred. Det er ikke like lett og få seg noe søvn på 3 timer og jeg følte meg rimelig trøtt da vi kom på 0700. Det viste seg at Fred hadde sett feil på klokka og vi fikk derfor en ekstra time i køya. Endelig oppe i cockpit igjen fikk Karin og meg en fantastisk morgenstund.

Lørdagen forløp fint. Vi koste oss i cockpit i strålende sol, men etter hvert begynte vinden å løye og den kom rett bakfra. Vi testet ut forskjellige seilføringer. Vi spridde genoaen på ene siden og hadde storseilet på andre siden men syntes ikke at det ga nok fart, så vi prøvde å seile genaker med og uten spridd genoa, men det ble det heller ikke noe fart ut av, så til slutt ga vi etter og startet motoren og motorseilte. Det er vanskelig for oss å få fart i Dream Catcher når vinden er lett og kommer rett bakfra. Når Karin og meg gikk på vakt klokka  2300 startet vi motoren. Den natta hadde Karin og jeg forskjellige diskusjoner, alt i fra lanterneføring og hva vi så når vi nærmet oss land. Men endelig kunne vi konstantere med sikkerhet at landet vi så var Lanzarote og da var det ikke langt til lille La Graciosa. Vi fortøyde i 0900 tiden og det var en herlig følelse å hoppe i land på den lille øya så mange hadde skrytt av.

Vi kunne raskt henlegge alle planer om å spyle stakkers Drømmefangeren vår. På La Graciosa er det ikke vann og strøm ved flytebryggene (selv om det er flotte strømuttak og vannkraner). Til gjengjeld er det et godt sosialt miljø,  og det varte ikke lenge før jeg hadde kommet i snakk med 2 par fra Australia som prompte inviterte oss alle 4  på en drink kl 1800

Vi var utrolig trøtte og Karin og meg hadde hatt noen latterutbrudd på morgenen som tydet på mangel på søvn. Den andre natta var vi ikke fullt så heldige med fordelingen av natta, så Karin og jeg var 2 ganger på vakt og vi hadde derfor ikke sovet med enn toppen 2 timer. Men utforske øya ville vi, og ikke minst ville vi ta et bad i den stekende sola. Sigurd ble sendt inn i sentrum for å rekognisere og kom tilbake med masse informasjon som han hadde fått av Hans og Grethe. Ingen spøk.!!! Hans og Grethe bodde på øya og delte villig alt de visste med Sigurd. Etter dette badet og koste vi oss, og hadde det herlig i det fine været.

Men tilslutt seiret naturen og det var bare å gi seg over til søvnen. Alle 4 lå og dormet i den varme salongen på ettermiddagen og jeg våknet med et rykk klokka 1815. Herregud, tenkte jeg og pisket alle opp. Skipperen sitt blonde hår sto rett opp og jeg følte at jeg måtte ta litt hånd om situasjonen. Jeg greide mitt eget hår og sprintet bort til  australierne sin båt. Der satt det 4 personer og ventet, og før jeg fikk forklart meg, kom det flere fat med kanapeer på bordet. Jeg oppdaget til min forskrekkelse at jeg hadde gått inn i cockpit med sko. Ikke  bare det, på veien inn i cockpit trødde jeg. på putene også. Alt dette i  overraskelsen over alle kanapeene og fortsatt litt i søvne. Jeg tittet beskjemmet på skoene mine. Skipperen og Karin kom rett etter meg og dermed var det duket for g&t og en intens diskusjon om Schengen avtalen og dens påvirkning på langturseilere. Jeg forsøkte å se litt oppvakt ut og smile på de rette stedene. Nancy var journalist, godt i gang med sin 2. karriere, og hun betrodde meg at hun dekket ARC, og som hun sa: :”people like to read about people” så hun lurte på om hun kunne få intervjue Fred og meg.  Intervju: www.sail-world.com.

Sigurd dukket opp sist, nybabert og litt mer opplagt en oss. Hva kan vi lære av dette, tenkte jeg, når vi endelig kunne si takk for en utrolig gjestfrihet. Det gjelder kanskje å ikke takke ja til innbydelser første kveld etter at man har vært mange dager på sjøen. Selv om ånden er villig kan kjødet være litt skrøpelig..:)

Vi tilbrakte en uke på La Graciosa. Vi hadde mange koselige kvelder med Rønnaug og Nigel. En aften satt vi på restauranten i strandkanten og hygget oss med et guttehjørne og jente hjørne.av bordet. Det var ikke mye Schengen vi drøftet i jentehjørnet nei. Der gikk det  på Mette Marit og andre viktige temaer. Hva guttene diskuterte vet jeg ikke. Vi var for opptatt av vårt. Men vi tenkte jo vårt, når vi på vei hjem, observerte Sigurd som hev seg fram i hvert et veikryss og trakk revolveren. Han var tydelig inspirert av Clint Eastwood. Litt av æren for det må nok kveldens lystige lag ta, men også de nydelige sand gatene i landsbyen. Hvite hus og sandgater, det er som du kunne kjenne  kruttrøyken.... .

 

En dag leide vi bil og kjørte på øyas eneste vei. Det tar ca en time å kjøre rundt øya, og sjåføren satte oss av slik at vi kunne få bade litt. Brenningene var store og det så ganske risikabelt ut å bade så vi vasset litt. En eventyrlig stemning. Nesten som du må klype deg i armen. Det beste av alt er at følelsen av at vi har kommet hit ved å seile. Det er ikke 5 timer på fly som har brakt oss til dette paradiset, men et helt lite seile eventyr på 4 måneder, en tid  spekkfullt av opplevelser.

 

Rønnaug, Nigel, Fred og meg hadde en lang tur til den ene vulkanen en etterniddag. Det er et utrolig spesielt landskap.

På Graciosa tørker de fisk..-

Her er bilder fra sosiale kvelder

Disse bildene heter bare "Sigurd og damene"

Karin forbereder seg på spansk kurset sitt

Rønnaug og Nigel

Alle ting har en begynnelse og ende, og det nærmet seg tiden for at Sigurd skulle fly hjem Hans retur gikk fra Grand Kanari og vi jentene bestemte oss for å følge ham litt på turen., nærmere bestemt Arricife. Vi hadde en koselig lunsj og jammen klarte vi ikke motivere Sigurd til mer shopping. Etter dette vinket alle til drosjen og så var det bare Karin, Rønnaug og meg igjen. Nigel og Fred var hjemme for å klargjør båtene. Dersom noen tror at det er noe man gjør seg ferdig med en gang for alle, så er det feil. Det er alltid noe som skal ordnes. Fred var veldig fornøyd med at Nigel var så interessert og flink til å hjelpe han med å sette opp navigasjonsinstrumentene slik at autopiloten nå kan kjøres fra reserve GPSen om hoved GPSen skulle falle ut eller  om en skal spre på strømmen.

Karin skulle være med oss fra La Graciosa til Lanzarote, Playa Blanca. Vi hadde planlagt å seile på søndag men når jeg våknet i 0600 tiden hørte jeg det ulte i riggen og regnet høljet ned. Etter en rådslagning med Nano utsatte vi avreisen et døgn. Karin og meg brukte dagen til å rydde i Dreamcatcher. Karin tømte overskapene og vasket og ryddet og jeg vasket bad og ryddet i salongen. I tillegg bakte vi og prøvde Sigurd sitt syltetøy.

 

 

Innimellom alle gjøremål ble det også tid til å farge håret. Veldig forskjellig fra når jeg pleide å gå på Kramer. Men ganske eksotisk..

Mandag morgen våknet vi til et nydelig vær, helt blikkstille. Vi startet motoren med en gang og tøffet til Lanzarote. Underveis hadde vi mann over bord øvelse og Fred vinsjet både Karin og meg opp i båten med spinnakerfallet. Det var en fantastisk følelse å bade i det nydelige vannet.

Rubicon som denne marinaen heter, er  kjempefin. På området er det svømmebasseng og mange flotte butikker og restauranter.Vi fikk endelig vasket  litt klær og overalt virket det som vi traff nordmenn. Plutselig kom  Kumari inn. Fred sprang bort for å hjelpe  med fortøyningene. Alan kjente ikke Fred igjen i alle tumultene, men var rask til å invitere oss i 60 årsdagen hans. Vi kunne da si at den hadde vi vært invitert i lenge.

På kvelden var vi 7 stk i cockpit her . Det var Gillian, Alan, Rønnaug, Nigel, Fred, Karin og meg. Det var en kjempetrivelig aften som vi avsluttet på en italiensk restaurant. Karin holdt en fin tale som Fred og meg ble glad for. Det var vemodig når hun mønstret av i dag, men vi treffes neste fredag. Da fyller Karin året og etter planen skal det feires på Grand Kanari. Planene våre for denne uken er å være litt turister og leie bil sammen med Nano. Vi tror også det blir ganske sosialt her. Vi vet flere norske båter som er ventet inn. På fredag skal vi i 60 årsdagen til Alan, så det blir en hektisk uke.

Det begynner å nærme seg at vi skal krysse Atlanteren. Vi har sendt e-post til Kjetil, Tove og Hans og bedt de om å tenke på hva de vil spise på overfarten. Ellers hører vi masse rykter om at de 2 siste ukene på Grand Kanari kommer til å bli veldig sosiale. Vi venter Anne på besøk neste uke, og det skal bli spennende å se hvilken stemning det er på båtene etter hvert som de kommer inn.

Ellers holder vi kontakten med familien hjemme. I denne uka har jeg snakket med både Ole, mor, far og Michael. Alle har det fint. Mor overrasket meg her på lørdag med å si at hun og Kåre var på Grand Kanari. De bestemte seg på tirsdag og reiste på onsdag. Beslutningsdyktige foreldre!. Far og Karin flytter snart inn i ny leilighet på Sola. Det gleder de seg til. Michael har det travelt i Oslo, men er full av forventninger til hvordan det skal bli å feire julen med oss og Tora i Karibia. Unødvendig å si kanskje, men det er vi også spent på og gleder oss til :)                                         

Mail:

fred.skaarland@chello.no

anne.grethe.naess@chello.no

 

 

Fra 26 november 2006

Når vi er lenge til havs brukes denne mailen

LK8946@sailmail.com

NB Det er ikke mulig å sende bilder  eller vedlegg med denne mailen.