Reisebrevene

 Reiserute

 Båt

 Linker

 Mannskap

 Gjestebok

 Blog

Reisebrev April 2007

 

Vi er fortiden i BVI  (De britiske jomfruøyer). I dag seiler til St Martin. Mandag skal vi ta imot Helen og Bjørn på Antigua, og så skal vi

 tilbinge 1 uke med dem, før vi for alvor må planlegge vårt første legg på vei hjem.

 

 

 

 

 

 

 

Tobago 26 februar - St Lucia 6 mars

Det har hendt mye siden sist denne siden ble oppdatert.  I begynnelsen av langturen vår planla vi  å oppdatere hver 14 dag, men jeg ser det har vi ikke lykkes med .Håper ikke dere der hjemme blir lei av å vente på nye oppdateringer. Jeg kan forsikre dere om at de kommer, om ikke så brått.  

Dette  reisebrevet handler om inntrykkene vå har fått siden vi forlot Tobago  Vi hadde en fantastisk seilas fra Charlotteville til  St Lucia. 26 februar. Natta gikk som en røyk og vi hadde fin slør og gjorde i snitt 7.3 knop. Veldig hyggelig stemning om bord. Vi diskuterte opplevelsene våre på Tobago mens vi seilte og var enige om at det hadde vært noen flotte uker. Totalt var vi på Tobago i 3 uker, og følte vi ble godt kjent på den grønne, skjønne øya, men nye eventyr ventet. Problemet var mer hvordan vi skulle få tid til å besøke alle stedene vi hadde planlagt. Vi hadde stadige diskusjoner om det, og konkluderte med at Karibia skulle  besøkes flere ganger. Og at vi derfor ikke måtte stresse-  Mange seiler veldig mange sjømil for å rekke alt, og ender med å ikke bli godt kjent på noen øyer. Vi er i enige om å velge ut noen steder, og  bruke god  tid der.

 

Tirsdag 27 februar i skumringen glir vi inn i Rodney Bay igjen. Vi hadde hatt kontakt med Nano  på sms og visste de lå på slipp. Vi hadde også vært heldige og fått plass, så nå skulle skrog og kjøl på Dream Catcher bli ordentlig bunnsmurt. Det vokste frodig  under vannlinjen og vi var glade for å få  gjort det før hjemturen. Vi vet  jo at de tre T /er (Ting Tar Tid)  gjelder  mer i Karibia enn hjemme, så det er godt med alt som strykes fra Lista. Det var en spesiell følelse å gli inn i bukta igjen. Mange gode minner fra  julen med Michael og Tora. Heldigvis var det ikke samme kjør og musikk som sist i marinaen, og det var vi fornøyde med. Etter å ha fortøyd  og mimret litt kom Nano og Helmax ombord. Aage og Erik fra Harry Z stakk også innom. Vi var en hel gjeng som til slutt havnet på restaurant. men for Fred og meg seig det etterhvert på. Etter et døgns seilas er ånden villig, men kjødet skrøpelig. Så det ble en tidlig kveld.  

Vi hadde en annen veldig hyggelig utekveld med Nano på ”The edge”. Restauranten eies og drives av Tommy, en svensk chef.  Planen var å feire Rønnaug og min sin fødseldag.  Vi ble  ”lokket ” av Tommy til å foreta noen champagne og vinkjøp som endte med at vi feiret både Nigel og Fred sin fødselsdag også. Godt med alt som er gjort. :):)  Det nærmet seg fredags Jump off på Gros Islet. Det partyet fikk vi ikke med oss sist, og vi gledet oss stort til det. Nano hadde kjøpt seg ny blender, og var ivrige etter å la oss prøvesmake sin hjemmelagede Pina Colada. Den var kjempegod og det var høy stemning da Nano, Helmax og vi spaserte til fredags jump off. Hele gata var gjort om til en eneste stor fest. De solgte kylling og rompunsj overalt. Folk danset og koste seg og det samme gjorde vi. åge og Erik var der også, så verden er liten. Livet på slipp er ganske artig, men man lengter etter vann etter en stund. Quincy, vår mann, var kjempeflink, og vi var veldig fornøyde. Dream Catcher skinte og hun var nydelig der hun lå.  Det var også stas å bli bedre kjent med  Helmax.. Anne og Raymond har bestemt seg for at dette er prøveturen, og de skal ut igjen om noen år.. De går for drømmen....

.  

Mens båten lå på slipp hadde vi planlagt en liten hotell ferie og valget falt på Dominica, øya som er kjent for sin nydelige jungel og regnskog, og sulfur sjø. Muligheten for fjellturer på Dominica er, om ikke uendelige, så iallfall veldig gode. Det var det vi lengtet etter. Ikke bare sjø, men fjell luft.  At jeg ble et år eldre samtidig var jo heller ingen tilfeldighet. Tiden på Jungle Spa hotel var bare helt fantastisk. Vi bodde i hytter i jungelen med utsikt til Altanterhavet. Brenningene slo inn på rullesteinene og jungelen hadde mange lyder. Hotellet hadde et kjøkken som var basert   på lokale råvarer og det var  daglige aktivitets program å velge mellom. Dersom man ønsket kunne man starte dagen med yoga, deretter spise en nydelig vellaget sunn frokost, velge mellom mange turer i jungelen eller på sjøen (padling). Alt etter kondisjon og lyst. Lunsjen og middag hadde mange gode vegetar retter. Det var noen flotte dager. På torsdagen arrangerte de hva de kalte for ”highlight” turen. I programmet sto turen beskrevet som ekstremt utfordrende. Mange gjester på resorten var fra Amerika og det forledet Fred og meg til å tro at turen ikke var så utfordrende allikevel. (der kom den!!) Men det var den.......Vi gikk oppover i 3 timer, spiste 2 skiver, og deretter gikk vi nedover- hele tiden opp eller ned., og ganske fort. . Det var ikke våre leggmuskler forberedt på. Men det var en  nydelig tur, tilslutt ble vi belønnet med en fantastisk utsikt til en kokende sjø. På veien nedover badet vi en elv som hadde kjølt seg ned. Huden ble silkemyk og det var en utrolig stemning å bade i kulpen.

 

 

 

 

  kokende sulfursjø

 

Tilbake på st Lucia ( ganske merkelig å ta fly igjen ) forberedte vi neste lange legg. Lørdag 9 mars glei vi ut i vannet igjen, og så var vi på tur. .Vi var veldig preget av siste nytt. Med sjokk og forferdelse hadde vi mottatt meldingen om at S/Y Osare hadde gått ned utenfor St Lucia.. Tankene våre gikk til Erik og Tobias som måtte oppleve seilere verste mareritt. Heldigvis ble de reddet. Midt på natta begynte Osare ( 46 fots Swan) og ta inn vann. Hovedredningsentralen organiserte hjelpen og en cruisebåt tok de opp. Innen kort tid gikk Osare  ned på 2000 m dyp, og turen til Tobias og Erik tok en bråslutt. Vi spekulerte i container og tømmestokk, men ingen vet det sikkert.  

St Lucia  10 mars- Antigua 17 mars

Vi hadde bestemt oss for å seile til Martinique lørdag 10 mars, men som vi motoriserte ut av Rodney  bay følte jeg at Dream Catcher ikke beveget seg selv om jeg ga gass. Ganske riktig, Vi hadde fått en jutesekk i propellen. Vi gjorde raskt om på planene og kastet anker. Fred fant fram dykker utstyret og jeg fulgte med på boblene der han dukket under kjølen. Heldigvis fikk Fred løsnet sekken ganske raskt. Vi hadde da mistet mye tid, og ble enige om å ligge på svai en natt i Rodney bay.. Det ble langt på dag før vi kom oss av sted på søndag, og det viste seg at mørket ville falle på dersom vi gikk tok sikte på overnatte i Fort de France.

 

Vi seilte derfor til Saint Pierre, den tidligere hovedstaden På Martinique. I dag bor det bare 6000 innbyggere der. Fram til 8 mai 1902  hadde Saint Pierre vært en pulserende hovedstad på Martinique og den ble på folkemunne kalt for lille Paris. Visstnok en veldig vakker by.  Tidlig på våren i 1902 begynte Mont Pelee å spytte ut gass og en kraterinnsjø ble fylt med kokende sulfurvann.. Myndighetene beroliget innbyggerne med at dette var vulkanens naturlige syklus og ingen ble evakuert. Sent om våren  gikk innsjøen over sine bredder og begravde en plantasje og arbeiderne i leire. I slutten av april spyttet vulkanen aske. Nå begynte folk å bli redde, og mange sendte vekk barna sine. Guvernøren ønsket å berolige innbyggerne og fikk sent etter sin egen familie. 8 mai eksploderte Mont Pelee i glødende overopphetet gass og brennende aske, med en styrke 40 ganger sterkere enn kjerneutblåsningen over Hiroshima. 3 innbyggere av 30 000 overlevde. 2 døde av de store skadene, mens den tredje overlevde. Ironisk nok var dette en fange som under utbruddet satt i fengsel. Han livnærte seg siden av å vise fram sine fryktelige brannsår på sirkus.  

Vi hadde veldig lyst å bruke tid på Martinique, men tiden strakk ikke til. Vi kom i mørke, ankret og forlot øya tidlig på morgenkvisten. Ganske fælt, men sånn må det være. Logikken er at Martinique er en øy det er lett å besøke med fly siden en gang. Vi seilte også  forbi Guadelope samme natt og tidlig på morgenen kom vi til Iles des Saints. Eller Helgen øyene på norsk. Disse er en del av Guadelope og mange langturseilere har øyene som en favoritt.

 

Vi kan bare underskrive på det. Anse de Bourg var en nydelig bukt, og det samme var byen. Utrolig sjarmerende. Vi hadde i løpet av dagen snakket med Nano på VHF og  planlagt en kveld sammen. Igjen en  trivelig kveld med Nano. Rønnaug og meg synes det var stor stas med butikker igjen og stakk hodet inn i de fleste. Som vi gikk der og fjollet i gatene opplevde vi et ”naturfenomen” vi godt kunne vært foruten. Alle kakerlakkene i byen bestemte seg for å krysse gaten samtidig. Akkurat der Rønnaug og meg gikk. Folk trakk på smilebåndet når vi hoppet og spratt  Stor underholdning.!!!Dagen etter var satt av til shopping  og bading. Det var da det slo oss at her er det noe som er annerledes. Bare hvite mennesker, ingen reggae og ingen soocca. Det føltes nesten som en by i Europa. Riktig nok en ganske varm by. Ja, dette var tegnet vi trengte for å konkludere med at vi definitivt var på hjemtur.

En langturseilers hverdag er (tro det eller ei) full av beslutninger. Sånn ligner det på livet hjemme. Vi hadde avtalt å treffe Pippa og Andrew igjen og det på Barbuda, den lille naboøya ved siden av Antigua. Det ble derfor masse klemming med Rønnaug og Nigel og vi la ut på nattseilas til Barbuda 13 mars.

     

 Fred og meg visste ikke helt hva vi skulle si når vi nærmet Barbuda. I Lonely Travel blir den beskrevet som en av Karibias minst besøkte øyer. Den har 2 fortrinn som blir framhevet. Det ene er de utrolig vakre og lange strendene og det andre er en koloni av fregattfugler som holder til i et fuglereservat. Øyas historie er kort fortalt. Sir Codrington leaset øya fra den engelske kronen i 1685. Han hadde med seg noen slaver som han satte til å drive jordbruk. Avlingene ble brukt ti å gi mat til slavene på Antigua som arbeidet på sukkerplantasjene. De 1200 innbyggerne som bor på øya er etterkommere av slavene. De deler noen få etternavn og er alle i slekt. De fleste er bosatt i  Codrington, den lille, bittelille landsbyen.   

Men vi var primært her for å treffe Blue Cowrie, eller Pippa og Andrew. Vi har truffet mange veldige hyggelige mennesker på langturen vår, og noen vet vi at vi vil holde kontakten med etter at vi har kommet hjem. Sånn er det med Pippa og Andrew. Dagen var grå og det dusk regnet der vi lå å svaiet utfor stranda og speidet etter Blue Cowrie, en nydelig Discovery 55. Endelig er de her, og vi hopper i dingien. Det blir et hjertelig gjensyn. Pippa og Andrew har kjøpt seg blender på Mustique og hadde i tiden vi hadde vært fra hverandre, trent på å lage Pina Colada. På skalaen fra 1 til 10 blir vi enige om at den en tier. Ettersom kvelden skred fram fikk jeg en flott bursdagsgave, ”buddy flytemadrass” ( stakkar Fred- han er nå den eneste av oss 4 som ikke har) og vi grillet en flott tunfisk. Pippa og Andrew hadde fisket på vei fra Antigua- og hatt stor fiskelykke. De har bundet en rød sløyde rundt halen. slik  Fred også skulle få en presang. Sånn gjør man jo når man er brødre. Og tvillinger...:)

Andrew er nemlig Freds bror og Pippa min tvilling. Moren min stilte seg litt uforstående til dette når hun besøkte oss på Tobago, men enkelte ting kan man ikke diskutere på den logiske måten.

 

 

Dagene med Pippa og Andrew på Barbuda går som en røyk Vi løper hver morgen på stranda (som sist) Det vil si, Pippa, Fred og jeg løper. Andrew går tur, iallefall så lenge noen ser han, og deretter leser han i medbrakt bok. Vi knyttet raskt kontakt med George, selvoppnevnt turist sjef på Barbuda. Han hadde en litt høytidelig tale når han traff oss, hvor han poengterte at når han nå tilbudte seg å kjøre oss rundt på øya, så var det ikke for penger. men fordi han av hjertets lyst ønsket å vise fram sin vakre øy. Vi trakk litt på smilebåndet, vi må innrømme det.  George viste seg å være en litt finurlig mann.  Etter å ha betalt han opptil flere ganger, foreslo han at vi sponset flyturer fra Antigua til Barbuda. Det viste seg at det nærmet seg valg, og George hadde lyst å bli gjenvalgt i kommunestyret. Han trodde han trengte 20 stemmer til for å bli gjenvalgt, og dersom vi da sponset noen flyreiser (helst 20), kunne han få flybåret stemmeberettigede fra Antigua. Kanskje unødvendig å si, men vi ble ikke noen stor fan av George....

På Barbuda har de et flott hotell/resort- the beach house. Det ligger nydelig til og det hadde god mat. Turistsjefen George kjører oss dit   2 dager på rad, og vi koser oss med gode samtaler, mye humor og god mat. Andrew er litt oppkavet og telefonerer mye til Discovery verftet. Blue Cowrie skal nemlig skipes til Palma Mallorca og der skal verftet sørge for reklamasjoner før hun blir seilt til Kroatia. Jeg vet ikke om jeg er misunnelig på Pippa og Andrew som bare kan sette seg på flyet å fly hjem til England Canterbury, men jeg tror det er den følelsen jeg kjenner når jeg tenker på den lange hjemturen. Til gjengjeld lover Pippa og Andrew at de skal stå klar når vi nærmer oss Englands kyst og frakte oss til noen dager både i Cornwall og Canterbury. Men, alt avhenger av vinden...!

 

Igjen blir det oppbruddets time. Vi har en avtale med Rigmor og Steinar. Pippa og Andrew vil til St Barth og vi vinker farvel etter felles frokost 17 mars

 Antigua 17 mars- Normann Island 30 mars 

Jolly harbour, Antigua var en opptur. Nydelig marina, flotte butikker, blomster i krukker og langs veien og, ikke minst rent. Rigmor og Steinar landet lørdag 17 mars på Martinique. Søndag skulle de fly fra Martinique til Antigua, og måtte da må man via St Lucia. Det er ganske misvisende det som står i Lonely Planet om å fly i Karibia. Det er både dyrere og mer kronglete enn det som framkommer. Men fram kommer man jo. Vi forberedte oss på vårt vis. Søndagen ble brukt til indretjeneste i Dream Catcher sånn at alt skulle være fint til gjestene våre.

 

Det var fantastisk å klemme de. Plutselig hadde vi tusen ting å snakke om, folk og hendelser og likt og ulikt. Det gikk i ett. Det er trivelig med besøk og veldig kjekt å bli oppdatert. Etter litt kos i båten, hadde vi en bedre middag på en av marinaens koselige restauranter. Dagen etter skulle vi kaste loss og sette kursen mot BVI. Mange seilere og mange bøker lovpriser BVI, både for nærheten mellom øyene og den vakre naturen. Vi var derfor ganske spent.

 

Vinden blåste fra sør, og det holdt så vidt med ett slag. Men det gikk radig unna og vi hadde to koselige økter hver. Det sa seg egentlig selv at Rigmor og meg gikk nattevakt sammen Når man sitter sånn og prater midt på natta blir det en egen lun stemning. Vi diskuterte blant annet hva vi skulle finne på om høsten av koselige jenteting. Vi har veldig lyst å sette av en helg i september der Lisbet, Rigmor og meg koser oss med god mat og vin. Lisbet har det  tøft med kreft og både meg og Rigmor ønsket hun kunne være der sammen med oss under stjerne himmelen. Men selv om du ikke er her Lisbet, tenker vi mye på deg, og jeg gleder meg til å sedeg igjen.!!

Endelig nærmet vi oss Spanish harbour, Virgin Gorda og sjekket inn. Dette er noe man ikke skal ta lett på. Vi har blitt fortalt at Hugo Grotius ikke gjorde dette etter forskriftene og fikk en bot på 5000 dollar.  Fred sjekket oss inn etter alle kunstens regler og vi tok en ankerdram. Det smaker alltid godt etter en tid på havet, så også denne gang. Vi rusler rundt og koser oss i sola om ettermiddagen og så setter vi kursen mot ”the Baths”  The Baths er kjente for sine spesielle klippeformasjoner, og turen gjennom klippene var helt nydelig. Vi hadde fått en god ankerplass og lå over til dagen etter. Senere fikk vi vite at det var forbudt å ligge der over natta, men man sover godt når man er i god tro.

 

Dagen etter seilte vi til Peter Island. Vi hadde bestemt oss for å spise på Peter Island resort. Dette resortet er spesielt for Fred da det var A/S Betong som bygget rundt 1970. Derfor var det ekstra kjekt å sitte på den nydelige strandrestauranten og ha en sundowner. Det skal være litt strabasiøst å bo på båt. Det er alltid mye styr med  fram og tilbake når man skal i land og hjem  Så også denne gang. Vi bestemte oss for å ta dingien til helt til resepsjonen. Det ble en veldig våt fornøyelse. Steinar sto i båten og verget på den måten oss jenter mot de verste sjøsprøyter, men sminke og hår var helt på halv åtte når vi kom fram.

Tiden går så alt for fort her i Karibia, og Rigmor og Steinar skulle fly til St Lucia lørdag 24 mars. Vi hadde derfor ikke så mye mer tid sammen. Fredag solte vi oss på dekk og koste oss med hjemmelaget brød og alt hva huset hadde å by på. Så bar det inn til Sopers holse, west end på Tortola. Der fikk vi plass i marinaen. Det eneste som skjemmet marinaen  var havnesjefens svingete humør. Ellers var det en kjempetrivelig plass med alle fasiliteter. Lørdags morgen spanderte Steinar frokost på oss på restauranten på marinaen. Vi flottet oss med pannekaker og lønnesirup. Fred og Steinar hadde egg og bacon. ( Mye stivelse- kommer tilbake til det senere)  Så tok vi taxi til Road Town og ruslet i gatene. Jeg kjøpte noen småting til Thorvald som jeg sendte med Rigmor. I tillegg en liten ting til Lena som har blitt mor til en av verdens åttende vidunder- Benjamin. Etter dette vinket vi farvel til Rigmor og Steinar. De skal heldigvis ikke forlate Karibia, men kose seg/seile videre i Grenadinene sammen med Evy og Kjell i 2 nye uker.  

Etter at Rigmor og Steinar reiste fikk Fred og jeg fikset håret. Jeg vet ikke om det er terminologien en mann bruker, men det betyr at Fred klippet seg og jeg farget håret. Tiden i Karibia hadde nesten gjort meg til blondine, og jeg følte at håret var som en tørr høysåte. Fred var blitt hippie. Tilfeldighetene ville at vi fikk tid hos en frisør som var utrolig sjarmerende. Hun hadde arbeidet på Peter Island og kjente godt Smedvig,. Hun hadde bodd i London i flere år, og var i det hele tatt et oppkomme av gode historier. Hun trodde at det var viktig å gjøre noen glad hver dag, og den dagen mente hun at jeg var den utvalgte. Jeg er ikke uenig i det. Da jeg gikk, nyfarget og fin, følte jeg meg glad og lett til sinns. Om det var pga klippen eller energien hun utstrålte, eller kanskje aller mest refleksjonene hun hadde gjort seg, skal være usagt. Det virket iallefall.

Nå var Fred og jeg alene igjen. Vi hadde noen rolige dager i Sopers hole hvor Fred styrte med reservedeler og vedlikehold og jeg med mitt. Det er deilig med tid som bare rusler avgårde helt av seg selv. Vi hadde kontakt med Sailabout og Capella som var på Anegada og hadde planlagt å treffes når de kom tilbake. Mandag 26 mars sjekket vi ut av Sopers holse og gikk til Cooper Island hvor alle møttes. Capella hadde vi ikke sett siden jul og Sailabout ikke siden februar. Det var veldig koselig å se alle igjen. Ettermiddagen ble brukt til å bli oppdatert på hva som hadde skjedd siden sist. Capella hadde kjøpt ny båt og var spente på å høre om omstendighetene rundt kjøpet. Det var en stor Centurion seilbåt på 59 fot, veldig fin .Men det er klart det er ganske mye arbeid å administrere 2 båter, hvor begge skal til Norge. Den ene skal da skipes til Europa, og ikke uventet er det Capella 1. :)

 

Om kvelden lagte vi et stort TAPAS bord og det ble dekket i den rommelige cockpiten til Capella. Det var en koselig  kveld, den første av flere den uka  Siste nytt fra Sailabout var at Fredrik og Benedicte hadde reist hjem. Fredrik har begynt i militæret og Benedicte tar matematikk. Lykke til begge! Håper vi får se dere i Stavanger.  Det minnet meg om siste nytt fra Michael og Tora. De har begynt på båtførerkurs og blir fullbefarne sjømenn neste gang vi treffer dem. Lykke til dere og. De skal begge feire påsken hos William, og de gleder seg til ei uke i Stavanger.

 

Etter besøket på Cooper Island seilte vi i  inn til Road Town og la oss i marinaen. Fred hadde lyst å dykke, jeg hadde lyst å slappe av, evt jogge litt så vi var der i 3 dager. 2 av kveldene var vi ute å spiste med Capella og Sailabout. Siste gang hadde vi jenter et koselig lite treff før middagen. Det var trivelig å sitte på kafe med jenter igjen og diskutere jenteting. :)Fredag seilte vi Normann Island med Sailabout og Capella. Det var Sailabout s siste kveld i BVI . De hadde nemlig vært der i 30 dager og da er det rett ur. Planen deres var å seile til USVI. Siste kvelden tilbrakte vi på en båt som ligger på svai. Det ble en artig kveld. Middelaldrende mennesker tok det helt ut, og hoppet fra rekka etter hvert som kvelden skred fram. Vi så det humoristiske i det da en av dem, av arten hankjønn, svinset forbi oss uten klær. Ikke så vanlig på restaurant.  

Lørdag hadde vi en fin dag med Capella. Vi gikk en lang tur rundt Normann Island og om kvelden var det kylling på Dream Catcher. Vi ventet nytt besøk fra Stavanger og Karen og Øyvind landet på Tortola mandag 2 april. Vi sa derfor farvel til Capella etter at Johnny, Fred og Cecilie hadde hatt et morgendykk. Vi seilte deretter til Tyrell bay som ligger 100 meter fra flyplassen. Ganske kult sted å lande. Karen og Øyvind kom med bager fullastet av brunost, lesestoff, champagne, Chablis og noen kulte jeans til meg. Vi hadde en utrolig trivelig kveld på the last resort. Som vanlig når vi 4 er sammen er vi heldige ( eller uheldige( med musikken. I dette tilfelle var det en lokal helt som  hadde forsterkeren på full guffe, mens han sang av hjertens lyst. Det var vanskelig å snakke, og til musikerens store forbløffelse flyttet vi oss helt ned i strandkanten. Karen og Øyvind skulle være med oss i 6 dager, og planen var å seile til ”bitter end”: Der visste vi at Pippa og Andrew også ville komme, så vi så fram til en kjekk uke med mye sosialt samvær.    

 

 

 

Vi tilbrakte noen flotte dager på Bitter End, BVI sammen med Karen og Øyvind. Flere av kveldene var vi sammen med Pippa og Andrew.

 En kveld kledde vi oss ut og arrangerte rollespill, en irsk mafia kriminal.  Det ble en artig kveld, og den endte at Karen ble avslørt som morderen. Dette synes Øyvind var ganske merkelig. Tenke seg til at snille Karen skulle være morder, kom ganske uventet. 

 

 

Vi ga også Pippa og Andrew et tilbud de ikke kunne si nei til. De er nå medlemmer av den høyverdige klubben: "breifer snog", og det medlemskapet ble de veldig glad for. I det hele tatt hadde vi mye moro som vanlig og tiden gikk som e røyk. Karen, Pippa og meg hadde en ettermiddag på "dive buddiene" våre. Hysterisk morsomt det også.

 

 

 

.

 

 

 

 

 

 E-mail:

 Mail til Dream Catcher

 Mail til Anne Grethe

 Mail til Fred

 

 Telefon

 Anne Grethe +47

 Fred +47 91 31 28 59

 Satelitt 00881631563730

 

  SMS til satelitt telefon

 

 Båt

 Call sign: LK8946

 MMSI: 257 660 980